Åpenhetsloven

Hovedformålet med loven er å "fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester".

Det er svært viktig å kjenne dette formålet når man skal oppfylle pliktene i loven. Virksomhetene skal ikke bruke ressursene på arbeid som ikke bidrar til dette formålet. Det er store forskjeller mellom virksomhetene. Noen virksomheter kan ha leverandørkjeder som bare involverer norske virksomheter, der risikoen generelt er lav. Andre virksomheter kan ha egenproduksjon i land der myndighetene ikke tar ansvar for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Da er risikoen høyere, og forventningene til virksomheten er høyere.

Som det vil går frem nedenfor, må hver bedrift gjøre sine egne aktsomhetsvurderinger, basert på risiko, forholdsmessighet og prioriteringer. Fordi variasjonene mellom virksomhetene er store, har NHO valgt å ikke lage maler, eksempler og lignende. Å følge slike maler o.l. kan gjøre at virksomheter bruker ressurser på unødig papirarbeid, som ikke fremmer formålet med loven. For andre virksomheter kan slike dokumenteksempler føre til at de gjør mindre enn de skal.

Det andre formålet med loven er oppnå åpenhet ved å "sikre allmennheten tilgang til informasjon om hvordan virksomheter håndterer negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold". Dette formålet er et virkemiddel for å oppnå hovedformålet. 

Virksomheter skal selvsagt etterleve lovgivning i Norge og i de landene de har virksomhet. Mange av de selskapene som er omfattet av loven, er allerede omfattet av regnskapsloven § 3-3 c om redegjørelse for samfunnsansvar, blant annet menneskerettigheter. Kravene til den redegjørelsen ble skjerpet fra 1. juli 2021.

Virksomheter kan dessuten ha egne ambisjoner og forventinger fra andre, om ansvarlig opptreden.

Denne artikkelen gjelder bare forpliktelsene i åpenhetsloven.

Hovedforpliktelsen i loven består i å utføre såkalte aktsomhetsvurderinger, i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Loven gjelder likevel også for virksomheter som ikke er flernasjonale.

Aktsomhetsvurderinger (due diligence) er egentlig et navn på den prosessen – aktiviteter – virksomhetene skal utføre for å kartlegge, forebygge og begrense negative konsekvenser for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Kort sagt går prosessen ut på å

• sørge for at virksomheten er bevisst det ansvaret den har
• gjøre seg kjent med virksomhetens påvirkning på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold
• sette i verk tiltak for å redusere faktisk eller mulig negativ påvirkning
• følge med på om tiltakene virker
• informere om tiltak og hvordan de virker
• sørge for gjenoppretting der skade er skjedd

Prosessen gjelder ikke bare virksomheten selv, men også forhold den bidrar/medvirker til og forhold den er knyttet til gjennom leverandører og underleverandører.

Vurderingene skal være tilpasset den enkelte virksomhet. De skal være basert på forholdsmessighet og risiko, se nedenfor. Noen virksomheter må derfor bruke store ressurser, mens for andre holder det med mindre.

Aktsomhetsvurderingene skal dessuten være regelmessige, ettersom forholdene kan forandre seg over tid. Hvis bedriften for eksempel skal inngå avtale med en leverandør man ikke har noe forhold til fra før, kan det gjøre det nødvendig med en undersøkelse av leverandøren, særlig hvis det er snakk om produkter eller land der det er risikoen for brudd på menneskerettigheter.

Et morselskaps aktsomhetsvurderinger skal omfatte også aktivitetene i datterselskapene.

Kravene til virksomhetene er relative – de skal stå i forhold til virksomhetens størrelse og art.

Virksomhetens størrelse

Alle virksomheter som er underlagt loven, skal utføre aktsomhetsvurderinger. Jo større virksomheten er, jo større ressurser må den bruke på aktsomhetsvurderinger. Det innebærer at det stilles høyere krav til store virksomheter nevnt i regnskapsloven § 1-5, slik som allmennaksjeselskaper (ASA). På den annen side er det lavere forventninger til små virksomheter, altså de som er nærmere terskelverdiene i regnskapsloven § 1-6. Mellomstore virksomheter kan i større grad enn de store bruke aktsomhetsvurderinger laget av andre.

Virksomhetens art og den konteksten virksomheten finner sted innenfor

Her må man vurdere bransje og typer av varer og tjenester man tilbyr. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring har laget en "høyrisikoliste" som viser områder – særlig produkter – der det er dokumentert systematiske menneskerettskrenkelser. Virksomheten må likevel selv vurdere om art og kontekst tilsier omfattende eller mindre omfattende aktsomhetsvurderinger. Dette henger sammen med vurderingene av risiko, se nedenfor.

Man må også vite hvor leverandørkjeden befinner seg, slik at man kan vurdere de utfordringer og risikoer som finnes der, når det gjelder menneskerettigheter og arbeidsforhold. Høyrisikolisten viser også dette.

Er man for eksempel tjenesteyter med norske leverandører uten underleverandører, kan det være en kontekst som tilsier at risikoen er svært lav. Det tilsier igjen at aktsomhetsvurderingene ikke trenger å være så grundige. Hvis man på den andre side har lange og mange leverandørkjeder som er innom land som ikke respekterer menneskerettighetene, tilsier det grundigere vurderinger. Det samme gjelder om man selv driver eller har datterselskaper i slike land.

Virksomheten kan også ta hensyn til hvor stor mulighet den har til å påvirke menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Hvis man er en liten og uviktig kunde, kan det gjøre at påvirkningsmuligheten er liten. Er man eneste kunde, vil påvirkningsmuligheten være stor.

Hvis det er et konsern som er omfattet av loven, skal morselskapets aktsomhetsvurderinger gjelde også datterselskapenes aktiviteter, også når datterselskapene er utenlandske.

Utenlandske virksomheter skal knytte aktsomhetsvurderingene til den delen av virksomheten som er registrert i Norge.

Forventninger om ressursbruk

Da åpenhetsloven ble gitt, ble det vurdert hvor store kostnader virksomhetene ville få ved å etterleve den. Vurderingene kan indikere noe om hva som er forventet av virksomhetene.

Man antok at mellomstore virksomheter innen for eksempel konsulentselskaper, eiendomsselskaper, bygg- og anleggsvirksomhet og noe detaljhandel, ville bruke 20-30 000 kroner på etterlevelse det første året og litt over 10 000 kroner de neste årene.

Med virksomhet som gjelder handel med høyrisikoprodukter, som elektronikk, IT-utstyr, tekstiler og leker, anslo man at kostnaden ville være 120-130 000 kroner både det første året og senere år.

Med få leverandører og begrenset omfang av høyrisikoprodukter, for eksempel at man ikke selger til forbrukere (som grossister og importører) var anslaget rundt 70 000 kroner per år.

For store virksomheter (i hovedsak børsnoterte selskaper) så man for seg at de vil trenge ett årsverk hvert år, rundt 850 000 kroner.

Disse beløpene er grove anslag og ikke på noen måte noen begrensning for dem som skal etterleve loven.

Aktsomhetsvurderingene skal være basert på risiko. Det vil si at de skal være basert på

• alvorlighetsgraden av og
• sannsynligheten for

negative konsekvenser for – eller påvirkning på – grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Det er altså ikke bare faktiske (inntrådte) konsekvenser som er omfattet, men også mulig fremtidige. Merk at det ikke er virksomhetens risiko det er snakk om, men påvirkningen på dem som er beskyttet av menneskerettighetene.

Det er ikke alltid lett å vurdere alvor og sannsynlighet. Interessegrupper kan ha egne syn på dette, men det er opp til virksomhetene selv å gjøre vurderingene.

Man kan ta som utgangspunkt at norsk lovgivning ivaretar menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. En norsk leverandør som etterlever – eller i alle fall forsøker så godt den kan å etterleve – norsk lov, respekterer dermed menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Har man virksomhet eller leverandører i land som ikke har lovgivning som ivaretar menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, vil risikoen være større.

Generelt kan man si at alvorlighetsgraden er større når konsekvensene gjelder viktige menneskerettigheter, et stort antall personer og det ikke er mulig å gjenopprette skaden. Er det fare for mange folks liv, vil det selvsagt være en svært alvorlig konsekvens.

At aktivitetene i aktsomhetsvurderingene skal være risikobaserte, betyr at virksomheten skal prioritere arbeidet der risikoen er høyest. Hvis virksomheten mener at det er svært lav risiko for at den selv forårsaker negative konsekvenser, skal den heller bruke ressurser på å forebygge og redusere risikoer som er høyere.

Etter loven skal aktsomhetsvurderinger bestå av seks aktiviteter. Forbrukertilsynet har laget en veileder for hver av disse aktivitetene. Nedenfor har vi skrevet noe mer om dem.

Det er viktig å merke seg de to prinsippene vi har beskrevet ovenfor, om forholdsmessighet og risiko. Prinsippene gjelder i alle trinnene i aktsomhetsvurderingene. Det er grenser for hvor mye en bedrift kan få til av endringer i leverandørkjeden.

1. Forankre ansvarlighet i virksomhetens retningslinjer

I aksjeselskaper har styret som oppgave å forvalte selskapet og å sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten, blant annet at selskapet følger lover og regler. Daglig leder står for den daglige ledelsen og skal følge de retningslinjer styret har gitt.

Det er derfor styret som må bestemme hvordan selskapet skal etterleve åpenhetsloven. Det er opp til styret hvor detaljert slike bestemmelser skal være og hva som skal overlates til daglig leder. Fordelingen av oppgaver må være tydelig.

Et minstekrav er at virksomheten har dokumenter – retningslinjer mv. – som beskriver hvordan virksomheten arbeider med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, slik at dette innarbeides i virksomheten. Noen vil velge å ha kontraktbestemmeleser leverandørene må oppfylle.

Det er ikke noen standarder for slike dokumenter. Noen virksomheter kan for eksempel ønske å ha nulltoleranse, mens andre kan opptre i markeder der et ikke er mulig å gardere seg mot eller påvirke negative konsekvenser.

Dokumentet må omfatte virksomheten selv, leverandørkjeden og forretningspartnere. Det kan hende at det er nødvendig med egne retningslinjer for de viktigste risikoene.

Dokumentet må gjøres kjent for alle som kan bli berørt av det, som ansatte, leverandører og forretningspartnere. Mange legger dokumentet ut på hjemmesiden sin. Det kan også være nødvendig med f.eks. opplæring av ansatte og mer direkte informasjon til leverandører.

Det er ikke gitt at forankring skal være det første trinnet i aktsomhetsvurderingene. For mange kan det være hensiktsmessig å skaffe seg kunnskap om leverandørkjeder osv., før man lager retningslinjer.

2. Kartlegge og vurdere negative konsekvenser

Virksomheten må ha oversikt over negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Dette er altså en plikt til å ha og skaffe seg kunnskap og til å benytte denne kunnskapen til å vurdere negative konsekvenser – både de faktiske og de mulige.

Konsekvenser kan være for eksempel tvangsarbeid, barnearbeid, lønnsdiskriminering (som kjønn, rase og religion), forbud mot fagforeninger og lønninger man ikke kan leve av.

Hovedhensikten med kartleggingen og vurderingen er at man i neste omgang skal sette inn tiltak for å redusere og forebygge risiko.

De konsekvensene det er snakk om, må ha en eller annen tilknytning til virksomheten. Tilknytningen kan være gjennom ulike måter:

Negative konsekvenser kan altså finnes både i virksomheten selv og i leverandørkjeden. Men konsekvensene kan gjelde også andre, for eksempel lokalbefolkning og urfolk.

Man må ikke alltid skaffe seg kunnskapen på egenhånd. I en del tilfeller kan leverandøren eller andre ha gjennomført kartlegging. Disse kartleggingene og risikovurderingene kan man bruke, hvis de oppfyller kravene i åpenhetsloven.

I noen tilfeller må man erkjenne at det ikke er mulig å skaffe seg den informasjonen man trenger.

3. Sette i verk tiltak for å stanse, forebygge eller begrense konsekvenser

Den kartleggingen og de vurderingene virksomheten har gjort, skal brukes til å sette i verk tiltak for å stanse, forebygge eller begrense de negative konsekvensene.

Det er ikke et krav at alle risikoer som er avdekket skal håndteres med tiltak. Prinsippene om forholdsmessighet og risikobasering, se ovenfor, kan gjøre at virksomheten prioriterer tiltak som gjelder de største risikoene.

4. Følge med på gjennomføring og resultater av tiltak

Virksomhetene må følge med på hvordan tiltakene blir gjennomført og resultatene av dem. Dette bør man tenke på når man utformer tiltak. Man bør vurdere om det har noen hensikt å utforme tiltak som det i praksis ikke er mulig å følge opp.

For engangstiltak vil det bestå i å kontrollere at de er gjennomført og at risikoen ikke kan oppstå på nytt. For løpende tiltak – f.eks. påvirkning av leverandører – kan det bety å undersøke hvordan de er fulgt opp, med jevne mellomrom.

De erfaringene man gjør seg, skal virksomheten bruke i senere aktsomhetsvurderinger, for eksempel hvis man oppdager konsekvenser man ikke visste om fra før.

5. Kommunisere hvordan konsekvenser er håndtert

Virksomheten skal gi noe informasjon direkte til de eller den som er eller kan bli berørt av de negative konsekvensene, for eksempel ansatte, fagforeninger og lokalsamfunn. Informasjonen dreier seg om de tiltakene virksomheten har satt i verk og hvordan de er fulgt opp. Informasjonen skal gis på en måte som gjør at mottakerne kan se at virksomheten har gjort det den skal gjøre for å forebygge, begrense eller stanse negative konsekvenser.

I tillegg skal virksomhetene offentliggjøre en mer generell redegjørelse for arbeidet med menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, se nedenfor.

6. Sørge for eller samarbeide om gjenoppretting og erstatning

Hvis virksomheten har forårsaket eller bidratt/medvirket til negative konsekvenser, kan det bli spørsmål om hvordan gjenoppretting kan skje – altså hvordan man kan gjøre det godt igjen. Eksempler er at man tar tilbake ansatte som er urettmessig oppsagt og at man lar ansatte fagorganisere seg.

Gjenoppretting er ikke det samme som en juridisk erstatningsplikt. Men det kan følge av andre regler at de som er skadelidende kan kreve erstatning, typisk for et økonomisk tap.

Mange land har opprettet en klageordning, der personer og organisasjoner kan klage på bedrifter som de mener har bidratt til skade på mennesker, samfunn og miljø. I Norge er det Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv som behandler klager. Kontaktpunktet mekler mellom partene, men treffer ikke avgjørelser på den måten en domstol gjør.

Det er Forbrukertilsynet som skal føre kontroll med at virksomhetene etterlever åpenhetsloven. Utgangspunktet for håndhevingen er at den skal fremme virksomhetenes respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Forbrukertilsynet skal forsøke å påvirke virksomhetene til å etterleve loven, for eksempel ved å gi veiledning eller ved å forhandle med virksomhetene eller deres organisasjoner. Forbrukertilsynet kan også be om en skriftlig bekreftelse fra virksomheten, om at det ulovlige forholdet skal opphøre.

Videre kan Forbrukertilsynet vedta påbud eller forbud som gjelder pliktene til

• å utføre aktsomhetsvurderinger
• å offentliggjøre en årlig redegjørelse
• å besvare informasjonskrav

Virksomheter har plikt til å gi Forbrukertilsynet de opplysninger som blir krevet i tilsynsarbeidet..

Forbrukertilsynet kan fastsette tvangsmulkt for virksomheter som ikke overholder påbud, forbud eller vedtak Forbrukertilsynet har truffet. Tvangsmulkt kan være løpende eller et engangsbeløp.

Forbrukertilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr hvis en virksomhet gjentatte ganger lar være å offentliggjøre en årlig redegjørelse eller besvare informasjonskrav.

Det er ikke straffbart å overtre loven.