Bærekraftsrapportering

Bærekraftsrapportering handler om å samle og dele informasjon om hvordan et selskap påvirker miljøet, samfunnet og økonomien. Det er tre hovedområder som vurderes, og disse knyttes opp mot ESG-faktorene: 

1. Miljø (E for Environment)
   • Reduksjon av CO2-utslipp
   • Effektiv ressursbruk (energi, vann, råvarer)
   • Avfallshåndtering og naturbeskyttelse
     
     
2. Sosiale forhold (S for Social)
   • Arbeidsforhold og sikkerhet
   • Menneskerettigheter og likestilling
   • Påvirkning på lokalsamfunn og opplæring
     
     
3. Eierskap og styring (G for Governance)
   • Åpenhet og etikk
   • Styresammensetning og mangfold
   • Forebygging av korrupsjon og skatteunndragelse

Hvilke faktorer som er relevante for et selskap, kan variere. Du må vurdere:

• Hvordan selskapet påvirker omgivelsene, for eksempel gjennom utslipp eller ansvarlig innkjøp.
• Hvordan eksterne regler og krav påvirker selskapet, for eksempel klimaavgifter eller krav om sosiale rettigheter.

Når et selskap rapporterer om bærekraftsforhold, må det vurderes hvordan virksomheten påvirker ESG-faktorene, både internt og gjennom leverandørkjeden. I tillegg må selskapet forholde seg til eksterne krav. Dette kan være lover, forskrifter, bransjestandarder og internasjonale retningslinjer for bærekraft, for eksempel EUs rapporteringsstandarder (ESRS) eller FNs bærekraftsmål.

Informasjonen om selskapets bærekraft skal struktureres og presenteres på en måte som gjør den tilgjengelig og forståelig for interessenter som investorer, myndigheter, kunder og ansatte. Dette kan gjøres gjennom en egen bærekraftsrapport, integrert i årsrapporten eller publisert på selskapets nettsider. Store selskaper har plikt til å publisere en egen bærekraftsrapport. Mange av disse selskapene setter også konkrete bærekraftsmål, for eksempel reduksjon av CO₂-utslipp. I tillegg rapporterer de jevnlig om framdriften mot disse målene gjennom nøkkeltall, handlingsplaner og tiltak.

Her er en oversikt over alle som blir påvirket av reglene:

• Aksjeselskaper
• Allmennaksjeselskaper
• Store foretak etter regnskapsloven § 1-2a (1) 3
• Banker
• Kredittforetak
• Forsikringsforetak
• Statsforetak
• Egne regler for tredjelandsforetak

For å sikre en sammenlignbar bærekraftsrapportering mellom selskaper, bransjer og land har EU innført felles rapporteringsstandarder, kjent som «European Sustainability Reporting Standards» (ESRS). Disse fastsetter hva virksomheter må rapportere, inkludert konkrete mål og indikatorer. Standardene er utviklet av European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG) og vedtas av EU-kommisjonen.

Det første settet med standarder for store selskaper ble vedtatt i juli 2023. Det arbeides med forenklede standarder for små og mellomstore bedrifter, samt sektorspesifikke standarder. I Norge har Finansdepartementet bestemt at store rapporteringspliktige selskaper skal følge standarder tilsvarende dem som er vedtatt i EU.

Dobbel vesentlighet – to perspektiver på bærekraft

Et sentralt prinsipp i bærekraftsrapporteringen er «dobbel vesentlighet», som innebærer at selskaper må vurdere bærekraft fra to ulike perspektiver:

1. Finansiell vesentlighet – Hvordan bærekraftsforhold påvirker selskapets økonomiske situasjon, risiko og fremtidige utvikling. For eksempel kan strengere klimareguleringer påvirke lønnsomheten i en industri med høyt utslipp.
2. Innvirkningsvesentlighet – Hvordan selskapets virksomhet påvirker miljø, mennesker og samfunnet. Dette kan være klimagassutslipp, arbeidsforhold i leverandørkjeden eller påvirkning på lokalsamfunn.

Selskaper må identifisere hvilke bærekraftstemaer som er vesentlige for dem. Dette gjøres ved å kartlegge hvordan deres aktiviteter påvirker omverdenen og hvordan eksterne bærekraftsforhold kan få økonomiske konsekvenser for dem.

I mai 2024 publiserte EFRAG en veiledning om hvordan selskaper kan vurdere dobbel vesentlighet. Denne veiledningen er spesielt rettet mot store selskaper, men i prinsippet er den relevant for alle virksomheter som omfattes av reglene for/plikten til bærekraftsrapportering.

Konsolidert bærekraftsrapportering betyr at et morselskap utarbeider én felles bærekraftsrapport som dekker hele konsernet, i stedet for at hvert enkelt datterselskap lager sin egen rapport.

• Regler for store konsern: det er morselskapet som har ansvaret for å lage en felles bærekraftsrapport for hele konsernet. Dette betyr at de enkelte selskapene i konsernet (datterselskapene) ikke trenger å lage egne rapporter.
• Unntak for små og mellomstore konsern: Hvis konsernet er lite eller mellomstort og har aksjer på børs (notert selskap), trenger ikke morselskapet å lage en samlet rapport.
• Unntak for datterselskaper: Dersom morselskapet allerede lager en bærekraftsrapport for hele konsernet, slipper datterselskapene å lage sine egne – med noen unntak:
  • Hvis et datterselskap er et stort, børsnotert selskap, må det likevel rapportere selv.
  • Hvis et datterselskap selv er et morselskap i et stort konsern, må det også rapportere selv.

Regler for filialer og datterselskaper av selskaper utenfor EØS

• Hvis et selskap fra et land utenfor EØS har en norsk filial eller et datterselskap i Norge, kan det få egne rapporteringskrav hvis det har høy nok omsetning i Norge eller EØS.
• Disse selskapene må følge spesielle bærekraftsstandarder som EU-kommisjonen vil fastsette innen 30. juni 2026.
• Det finnes overgangsregler for disse selskapene for å gjøre tilpasningen lettere.