Hvem er reelle rettighetshavere?
Aksjeselskaper skal identifisere den eller de reelle rettighetshaverne i selskapet – dvs. den eller de "som i siste instans eier eller kontrollerer" selskapet. Et selskap kan altså ha flere reelle rettighetshavere.
Det enkleste eksempelet på en reell rettighetshaver er en person som eier alle aksjene i et selskap. Eierforholdene kan være mye mer kompliserte enn dette, for eksempel der det er flere eiere med aksjer med ulik stemmerett eller aksjonæravtale om hvordan stemmerettigheter skal utøves. Et annet eksempel er der selskapet er eid av flere selskaper, som igjen har flere aksjonærer.
En person kan altså kontrollere et selskap selv om hun eller han ikke eier hele selskapet, og det er ikke bare eierskap som gir kontroll.
En person regnes nemlig alltid som reell rettighetshaver når hun eller han:
- eier mer enn 25 prosent av aksjene i selskapet
- kan stemme for mer enn 25 prosent av stemmerettighetene i selskapet
- kan utpeke eller avsette mer enn halvparten av styremedlemmene i selskapet
Som regel vil eierandel og stemmerettigheter være like store, men noen selskaper har aksjer med forskjellig stemmerettigheter.
Det er ikke bare direkte eierskap som skal regnes med. Også indirekte eierskap og rettigheter teller: Hvis en person har et holdingselskap som eier alle aksjene i datterselskapet, vil han eller hun være reell rettighetshaver i dette datterselskapet.
I tilfeller med indirekte eierskap må man altså vurdere hele eierkjeden. Det avgjørende er om en person som har flertallskontroll i eierkjeden. Flertallskontroll kan man ha gjennom eierskap, stemmerett eller rett til å utpeke/avsette mer enn halvparten av styremedlemmene i selskapet.
Eksempel
Lars eier 51 prosent av selskap A, som igjen eier 51 prosent av selskap B. Han er reell rettighetshaver i begge disse selskapene. Selskap B eier mer enn 25 prosent av aksjene i selskap C. Lars er reell rettighetshaver også i selskap C, gjennom flertallskontrollen han har i selskap A og B.
I tillegg gjelder det en mer skjønnsmessig regel om utøvelse av kontroll over selskapet på andre måter. Det kan hende at en forelder har bare en liten aksjepost, men i realiteten bestemmer over selskapet, selv om det er barna som eier resten av aksjene. Et annet eksempel er vedtekter eller aksjonæravtale som gir en person mer innflytelse enn eierandelen tilsier.
Selskapet må derfor vurdere om det er noe annet enn eierskap som kan tilsi at en person har kontroll. For eksempel kan det finnes en enighet eller avtale, formell eller uformell, som gir kontroll.
Ikke alle selskaper har reelle rettighetshavere. Det kan også hende at selskapet ikke greier å finne ut av om det finnes noen reelle rettighetshavere.
Hvordan identifiserer man reelle rettighetshavere?
Selskapet må hente inn de opplysningene som er nødvendige for å finne ut hvem som er reelle rettighetshavere.
Selskapene må hente inn opplysninger fra for eksempel aksjeeierbok, vedtekter og stiftelsesdokument. Selskapet må også undersøke om det finnes noen enigheter eller avtaler – formelle eller uformelle – som gjør at noen kontrollerer selskapet. Det kan også hende at selskapet har indikasjoner på samarbeid man må undersøke nærmere.
Hvis selskapet har aksjonærer som ikke er fysiske personer, må man hente inn opplysninger om dem (eierkjeden).
De forskjellige formene for kontroll kan hver for seg eller samlet være grunnlaget for at en person er reell rettighetshaver.
Selskapene må også hente inn opplysninger om prosentvis størrelse på eierandeler og stemmerettigheter, også oppover i eierkjeden.
Børsnoterte selskaper
Det er egne regler for selskaper med aksjer på regulert marked. De trenger ikke identifisere reelle rettighetshavere, men de må registrere andre opplysninger i det offentlige registeret som skal komme.
For datterselskaper til noterte selskaper gjelder reglene likevel fullt ut. De må derfor identifisere personer som eventuelt har flertallskontroll i det noterte selskapet.