Innleie av arbeidskraft

Innleie

Når kan bedriften benytte innleie for å dekke arbeidskraftsbehov?
I de fleste tilfeller kan bedrifter velge å benytte innleie i stedet for å ansette midlertidig. Dette gjelder likevel ikke for alle grunnlagene i loven. Reglene er også forskjellige ved innleie fra bemanningsbyrå, og innleie fra en annen bedrift, som ikke først og fremst driver med utleie. Les NHOs innleieveileder som gir deg all informasjonen du trenger for å foreta en lovlig innleie.

Likebehandlingsprinsippet

Bemanningsforetaket skal sørge for at utleid arbeidstaker minst sikres de vilkår som han/hun ville hatt dersom arbeidstakeren var direkte ansatt i innleievirksomhet for å utføre samme arbeid.
Les mer om likebehandlingsprinsippet

Når en bedrift har behov for å få utført arbeid, kan dette skje enten ved at bedriften ansetter arbeidstakere, eller ved at virksomheten knytter til seg arbeidskraft på annen måte (heretter kalt tilknytningsform). Det finnes ulike tilknytningsformer og de vanligste er:  

• Fast eller midlertidig ansettelse i heltid- og/eller deltidsstilling. 
  Hovedregelen er at ansettelser av arbeidstakere skal skje i faste stillinger på heltid. Det er viktig at bedriften kjenner til og kun ansetter midlertidig i de tilfeller det er tillatt å ansette midlertidig, jf. arbeidsmiljøloven § 14-9. Virkningen av en ulovlig midlertidig ansettelse kan være at arbeidstakeren krever fast ansettelse og/eller erstatning, jf. arbeidsmiljøloven § 14-11. 
  Hvis du vurderer å ansette på deltid, må du dokumentere behovet og drøfte med de tillitsvalgte før du beslutter deltidsansettelse. Les mer her.
   
• Innleie av arbeidstakere fra en annen virksomhet eller fra et bemanningsforetak. 
  En innleid arbeidstaker er ansatt hos en arbeidsgiver ("utleiebedriften"), men leies - for en kortere eller lengre periode - ut til en annen virksomhet ("innleiebedriften") for å utføre arbeid under innleiebedriftens ledelse og instruksjon.  
  
  
• Selvstendig oppdragstaker, inkludert kjøp av tjenester fra selvstendig næringsdrivende (uten ansatte). 
  Det vil si enkeltpersoner som uten egne ansatte utfører arbeid i oppdrag for en virksomhet uten å være arbeidstaker. Utgangspunktet er at arbeidsmiljøloven ikke gjelder for denne gruppen, med noen få unntak. Oppdraget reguleres gjerne av en kommersiell kontrakt mellom to næringsdrivende, dvs. ikke en ansettelseskontrakt. Les mer om forskjellen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragstaker.
  
  
• Frilansere/andre som mottar lønn fra oppdrag de utfører for en virksomhet.
  I folketrygdloven er frilanser definert som «enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, men uten å være selvstendig næringsdrivende». Denne gruppen vil normalt ikke anses for å være arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven, og arbeidsmiljøloven gjelder heller ikke for denne gruppen, med noen få unntak. 
  
  
• Kjøp av tjenester fra andre virksomheter, herunder entrepriser.
  Det er da tjenesteleverandøren/entreprenøren som er arbeidsgiver for de som utfører arbeidet.  

Som arbeidsgiver er det svært viktig å kjenne til hvilke regler som gjelder for de ulike tilknytningsformene, da det gjelder ulikt regelverk for ulike tilknytningsformer. Les mer om tilknytningsformer her.