Innhold

Når er reisetid arbeidstid?

To biler på en vei.

Om reisetid er arbeidstid har stor praktisk betydning i arbeidsforhold.

Reiser til og fra jobb er normalt ikke arbeidstid, men det kan oppstå unntak. For at reisetiden skal kunne anses som arbeidstid må det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Utgangspunktet er at reise til og fra arbeid ikke er arbeidstid. Blir arbeidstaker i løpet av arbeidsdagen sendt til et arbeidssted utenfor virksomheten, men kommer tilbake før arbeidsdagen er avsluttet, vil derimot slike reiser normalt regnes som arbeidstid.

Reisetid i forbindelse med arbeid lengre unna arbeidsstedet – hvor for eksempel overnatting er nødvendig – er ikke arbeidstid med mindre arbeidstakeren blir pålagt plikter slik at vedkommende må sies å stå til disposisjon for arbeidsgiver.

Reiser til og fra et annet sted enn arbeidstakers faste arbeidssted

Høyesterett har behandlet spørsmålet om hva som skal defineres som arbeidstid når arbeidstaker må møte opp et annet sted enn sitt faste arbeidssted (HR-2018-1036-A Thue/Reisetid).

Saken gjaldt en tvist mellom Staten og polititjenestemannen Thue. Spørsmålet var om fire konkrete reiser var arbeidstid. Dette var reiser der tjenestemannen var på oppdrag for politiets utrykningsenhet utenfor lensmannskontoret han vanligvis jobbet på.

Norge har gjennomført Arbeidstidsdirektivet som har en definisjon av hva som er "arbeidstid". Høyesterett forela derfor spørsmålet om reisetiden var arbeidstid etter direktivet for EFTA-domstolen (sak E-19/16).

EFTA-domstolen konkluderte med at de konkrete reisene var arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet. I avgjørelsen viste domstolen til at tjenestemannen på reisene brukte tjenestebil, bar våpen, hadde arbeidsgivers og sin private mobiltelefon med seg, at kjøretøyets bevegelser ble overvåket med GPS fra operasjonssentralen, og at bilen var utstyrt med politiets sambandssystem som tjenestemannen brukte til å informere operasjonssentralen om sine bevegelser.

I Thue-saken viste Høyesterett til EFTA-avgjørelsen og pekte på at vurderingen av når reisetid er arbeidstid, og ikke fritid, beror på en konkret vurdering basert på tre elementer:

  1. Om arbeidstaker utfører oppgaver eller plikter innen rammen av arbeidsforholdet.
  2. Om vedkommende står til disposisjon for arbeidsgiver.
  3. Om arbeidstaker er i arbeid.

Høyesterett fremhevet at EFTA-domstolen i vurderingen av vilkåret "står til disposisjon" hadde pekt på at arbeidstaker må være i en situasjon der vedkommende er forpliktet til å følge instrukser og utføre oppgaver for arbeidsgiver. Retten gjenga de spesielle forholdene ved de reisene tjenestemannen foretok, og viste deretter til at både de generelle og individuelle trekkene ved de konkrete reisene var av betydning.

Reisetid for arbeidstakere uten fast arbeidssted

Lagmannsretten behandlet i den såkalte "Coca-Cola-saken" (LE-2019-19773) spørsmålet om reisetid måtte regnes som arbeidstid for arbeidstakere som ikke har et fast arbeidssted. Saken gjaldt serviceteknikere som utførte installasjons- og serviceoppdrag hos selskapets kunder.

Serviceteknikerne hadde hjemmeparkert tjenestebil med nødvendig utstyr til oppdragene, og teknikerne var utstyrt med mobiltelefon hvor de fikk tildelt oppdrag gjennom en applikasjon. Arbeidsdagen startet ved oppmøte hos første kunde kl. 08 og ble avsluttet hos siste kunde kl. 16. Dersom kjøretiden til første kunde eller hjem fra siste kunde oversteg 30 minutter, inngikk kjøretiden i arbeidstiden fra 08-16 i tråd med bedriftens ordning.

Lagmannsretten la til grunn at arbeidstidsbegrepet måtte fastlegges etter de samme kriterier som i HR-2018-1036-A Thue/Reisetid, og tok utgangspunkt i at grensedragningen mellom arbeidstid og hviletid beror på en konkret vurdering. Det springende punkt var det andre elementet, om serviceteknikerne sto til disposisjon for arbeidsgiver. Lagmannsretten la til grunn Høyesteretts og EFTA-domstolens forståelse av elementet; reisetiden hjemmefra og til første kunde og tilsvarende fra siste kunde og hjem måtte regnes som arbeidstid. Lagmannsretten la vekt på flere særtrekk ved organiseringen av serviceteknikernes arbeidsdag, og viste blant annet til at serviceteknikerne var pålagt å kjøre tjenestebil med firmalogo, deler og verktøy, iført bedriftens arbeidstøy. Bruken av tjenestebilen var underlagt strenge restriksjoner, og skulle utelukkende brukes til å kjøre til kundene og kunne ikke brukes til private gjøremål eller av andre.

Hvilken overføringsverdi har sakene til andre tilfeller?

I begge sakene har domstolene foretatt en konkret vurdering utfra de særskilte forholdene som forelå i hvert av tilfellene. Det er derfor uklart i hvilken utstrekning andre reiser utenfor alminnelig arbeidstid vil være arbeidstid etter vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Enkelte forhold kan likevel slås fast:

  • Problemstillingen vil ikke få betydning for ansatte i "ledende" eller "særlig uavhengig" stilling. Disse kategoriene ansatte er unntatt de aktuelle bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10.
  • Reisetid til og fra bolig til alminnelig arbeidssted er fortsatt fritid.
  • Dersom en arbeidstaker blir pålagt annet oppmøtested enn det faste arbeidsstedet, eller arbeidstaker ikke har et fast oppmøte-/arbeidssted må det foretas en konkret vurdering.

Konkrete vurderinger av om reisetid er arbeidstid

Når det foretas en konkret vurdering av om reisetiden er arbeidstid, er dette sentrale utgangspunkter:

  • Pålagt oppmøte på annet sted enn fast arbeidssted, eller varierende oppmøtested betyr ikke nødvendigvis at reisetiden er arbeidstid. Dommene fra Høyesterett og Eidsivating lagmannsrett viser til forhold som bare unntaksvis vil gjøre seg gjeldende for andre arbeidstakere.
  • Hvis reisetid skal anses som arbeidstid, må arbeidstakeren være pålagt betydelige begrensninger i handlefriheten. 

Arbeidstid

Selv om de omtvistede reisene var arbeidstid etter arbeidsmiljølovens vernebestemmelser, er ikke dette avgjørende for hva som skal anses som arbeidstid i andre sammenhenger; verken i tariffavtaler, i andre deler av arbeidsmiljøloven eller i lovgivningen for øvrig. Arbeidsmiljøloven eller arbeidstidsdirektivet regulerer ikke ansattes krav på lønn for arbeidstid. Lønn er et avtalespørsmål, og reisetid kan eksempelvis være kompensert på en annen måte enn "aktiv/ordinær" arbeidstid i tariffavtalene.

Dommen fra Eidsivating lagmannsrett er et eksempel på at selv om reisetiden ble ansett å være arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet og arbeidsmiljøloven, fant lagmannsretten at det ikke var avtalt at reisetiden ga grunnlag for ordinær timelønn.

Bestemmelser om reisetid kan også være regulert i tariffavtalen. For nærmere veiledning, ta kontakt med din landsforening.

  • Arbinn.no forenkler din lederhverdag
  • Få raskt svar på spørsmål innen jus, HMS, lønn, tariff med mer. 
  • Medlemskap i NHO gir tilgang til flere veiledere, nyttige verktøy og maler for kontrakter.
  • Innholdet holdes oppdatert av NHOs advokater og HMS-eksperter.