Et spørsmål som dukker opp i forbindelse med korona-pandemien, er om det offentlige (stat, kommune og underliggende etater) kan påberope seg force majeure (FM) eller at de ikke trenger det de har bestilt fordi de ikke har mulighet til å benytte seg av ytelsen.
Force majeure er definert som en hendelse som forhindrer oppfyllelse av en kontraktsforpliktelse. Det må foreligge en hindring utenfor partenes kontroll og som med rimelighet ikke kunne forutses eller overvinnes, ei heller dets konsekvenser. Hvorvidt en hendelse kan betraktes som en FM-hendelse, vil til syvende og sist bero på en tolkning av den aktuelle kontrakten.
Oppdragsgivers forpliktelser er ved de fleste anskaffelser hovedsakelig å betale for varer og tjenester. Dette er ikke det offentlige forhindret fra som følge av korona-pandemien. Korona-pandemien vurderes derfor slik at det generelt ikke foreligger en situasjon hvor det offentlige kan påberope seg FM.
Det kan oppstå tilfeller hvor en leverandør står klar til å levere sin ytelse, men oppdragsgiver har ikke muligheten til å dra nytte av ytelsen. Det klare utgangspunkt er at det offentlige plikter å betale for ytelsen selv om de er avskåret fra å benytte den. Man er pliktig til å betale selv om man ikke får muligheten til å bruke ytelsen som er bestilt. Så lenge leverandøren kan levere den bestilte ytelsen, er den klare hovedregel at det er bestillers problem om han har behov for ytelsen eller ikke.