Å arbeide alene kan være en belastning, og særlig dersom det skulle skje noe uventet. Derfor må det å arbeide alene tas med i kartlegging og risikovurdering av arbeidet.
Det å arbeide alene skal begrenses mest mulig slik at den ansatte har mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre i virksomheten.
Det skal også vektlegges at den ansatte har mulighet til å tilkalle hjelp i krisesituasjoner, f.eks. ved hjelp av mobiltelefon eller annet kommunikasjonsutstyr. Det bør være utarbeidet skriftlig instruks for alenearbeid.
I veiledning om organisering og tilrettelegging av arbeidet, sies det i pkt. 3.1.4 om alenearbeid:
”Arbeidet skal utformes slik at det gis muligheter for variasjon og for kontakt med andre. Når 4-3 (2) i arbeidsmiljøloven vektlegger dette, er ikke det bare av hensyn til trivsel. Gode sosiale relasjoner til kollegaer og ikke minst ledere, har vist seg å være sentralt i forebyggingen av stressrelaterte plager og sykdommer. Å arbeide alene kan gi trivselsproblemer med påfølgende helserisiko og høy turnover.
Å arbeide alene, eller isolert fra andre pga. støy og lignende, kan være en psykisk belastning. Dette kan skyldes ensomhetsfølelse, opplevelse av utrygghet i en situasjon med stort ansvar eller uro for egen sikkerhet hos vaktmannskaper, betjening i nattåpne butikker etc. Det å være alene kan også gjøre det vanskelig å tilkalle hjelp i kritiske situasjoner. De som har ansvar for menneskers liv og helse og/eller materielle verdier, er spesielt utsatt.
Alenearbeid bør i størst mulig utstrekning unngås. Kontakt med andre ansatte bør gjøres til en integrert del av arbeidet. Der det ikke er mulig, bør man komme fram til andre måter å holde en viss kontakt på, for eksempel ved at lederen foretar faste besøksrunder.
Det er også viktig at den som arbeider alene lett kan ta kontakt med andre i en krisesituasjon, for eksempel ved hjelp av en «nødknapp» eller liknende løsninger."