Frontfaget forhandler først
Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatte virksomheter forhandler først, og dette kalles "frontfaget". Resultatet herfra virker som en norm for andre avtaleområder. Systemet med frontfag og koordinering utgjør frontfagsmodellen.
NHO er en forkjemper for at frontfagsmodellen fortsatt skal være styrende for den samlede lønnsutviklingen i privat og offentlig sektor.
Frontfagsmodellen sikrer at brede grupper får ta del i verdiskapingen
Frontfaget skaper en norm for øvrige oppgjør
Lønnsveksten i frontfaget bestemmes av den internasjonale pris- og produktivitetsutviklingen på våre eksportprodukter. Forhandlingsresultatet i konkurranseutsatt industri danner en norm for oppgjørene ellers i privat og offentlig sektor.
Det er en vinn-vinn-situasjon for alle sektorer. Pris- og produktivitetsutviklingen har vært høyere i konkurranseutsatt industri. Ved at arbeidstakere i mer skjermede næringer har fulgt lønnsutviklingen i frontfaget, har også skjermede næringer fått ta del i verdiskapningen til industrien.
Valg av frontfag
Industrien har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge. Det er likevel flere næringer som er konkurranseutsatt både i og utenfor NHO-området. Det er hovedorganisasjones ansvar å sette sammen et frontfag som i tilstrekkelig grad representerer konkurranseutsatt næringsliv og som også er praktiserbart. I det partssammensatte utvalget Holden IV , konkluderte partene med at bedriftene som omfattes av Industrioverenskomsten er representativt for konkurranseutsatt sektor.
Konkurranseutsatt sektor i en global økonomi
Frontfagsmodellen, eller hovedkursteorien, ble lansert i 1966. Kjernen i modellen er at over tid bestemmes størrelsen på konkurranseutsatt sektor av lønnsomhetsutviklingen i samme sektor. Dette medfører at reallønnsnivået i Norge ikke kan være høyere enn det pris- og produktivitetsnivået i konkurranseutsatt sektor gir grunnlag for. Dersom det oppfylles, vil også forventet avkastning på investeringer i Norge (kapitalavkastningen) på lang sikt være på nivå med forventet kapitalavkastning hos våre handelspartnere.
Lønnsvekst og sysselsetting
Når produktivitetsveksten bestemmer utviklingen i reallønn over tid, må nominell lønnsvekst være lik summen av produktivitets- og prisveksten. Hvis den nominelle lønnsveksten blir høyere enn dette, vokser reallønnen mer enn det pris- og produktivitetsveksten gir rom for. En høyere lønnsvekst enn dette vil gi lavere investeringer over tid, og føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Det betyr færre arbeidsplasser og redusert verdiskapning. Da vil aktiviteten gå ned og ledigheten stige.
Frontfagsmodellen og hovedkursteorien reflekterer dermed en forståelse for at det over tid er en forbindelse mellom det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt og det som er gunstig ut fra makroøkonomiske hensyn – lønnsdannelsen har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten, mens reallønnsutviklingen først og fremst er knyttet til pris- og produktivitetsutviklingen.
Erfaringene fra Norge og andre land har tidligere bekreftet at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende produktivitetsvekst slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet, og ikke i høyere reallønnsvekst. Ettersom konkurranseutsatte næringer konkurrerer med skjermede næringer om arbeidskraften, må de samme betingelsene for lønnsvekst gjelde også for skjermede næringer.