Innhold

Hva er den norske modellen?

Artikkel

Kristin Skogen Lund og Gerd Kristiansen ser på et dokument. De står utendørs. Foto.

Kristin Skogen Lund og Gerd Kristiansen på Arendalsuka 2015. Fotograf: Tuva Gaarder Nordlie

NHO er den viktigste aktøren på arbeidsgiversiden når det gjelder lønnsutviklingen i Norge. Den norske modellen for lønnsdannelse er kjennetegnet ved at partene i arbeidslivet evner å samordne utviklingen på tvers av bransjer og mellom privat og offentlig sektor.

Dette er mulig fordi vi har et organisert arbeidsliv med kollektive tariffavtaler, og få og store hovedorganisasjoner både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Partene er enige om at det skal være en miks av sentrale tillegg og lokale tillegg for de store kollektive arbeidstakergruppene, og at streikeretten er knyttet til de sentrale forhandlingene. Gjennom de sentrale forhandlingene sendes signaler om hvilken samlet lønnsvekst partene mener norsk næringsliv kan tåle. Det styrende prinsipp for vurderingen av "tålegrensen" er hva partene mener konkurranseutsatte virksomheter kan tåle av kostnadsvekst ut fra en vurdering av konkurranseevnen – den såkalte frontfagsmodellen.

Bare lokal lønnsdannelse?

I en modell hvor lønnsdannelsen utelukkende skjer på den enkelte bedrift, vil det ikke være mulig å få til koordinerte lønnsoppgjør gjennom frontfagsmodellen. Lønnsutviklingen vil da bli styrt av lokal streikevilje og forhold på arbeidsmarkedet. En modell med lokal streikeadgang ville ha endret hele den norske arbeidslivsmodellen. Kombinasjonen lokal streikeadgang og store sektorer innen olje- og grunnrentenæringer ville gitt økt lønnsvekst og større forskjeller.

En modell med bare sentral lønnsfastsettelse blir "stiv" og lønnsdannelsens fordelingseffekt mellom sektorer vil bli betydelig svekket. Lønnsstrukturen ville blitt mer sammenpresset og variasjonene i bedrifters driftsresultat større.

Fleksibilitet

Andre modeller enn dagens modell for lønnsdannelse vil etter NHOs syn være mindre gunstige og gi høyere arbeidsledighet. Ved å kombinere koordinering med både sentral og lokal lønnsdannelse, kan en i noen grad oppnå fordelene ved alle typer lønnsdannelse. Det kan dempe lønnspresset og begrense lønnsforskjellene, samtidig som tilstrekkelig lokal fleksibilitet kan gi virksomhetene redskaper til å rekruttere, motivere og beholde arbeidskraften.

Dagens kombinasjonsmodell synes derfor å være den beste både for norsk økonomi og for den enkelte bedrift så lenge fordelingen mellom sentralt fastsatt og lokalt fastsatt lønnsutvikling er hensiktsmessig. Sentralt fastsatt lønnsutvikling må holdes på et minimum av hva som skal til for å oppnå koordineringseffekten. Hovedvekten må ligge på lokal lønnsdannelse tilpasset situasjonen i den enkelte bedrift. Overenskomstene har da også siden 1990 bestemt at grunnlaget for lokale lønnstillegg følger av fire kriterier; bedriftens økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne.

Vår målsetting er at NHO-fellesskapet skal være førende i lønnsdannelsen i Norge.

Til hovedside om lønn

Til hovedside om tariff